Vondt i magen 

Jeg er utslitt etter en fin dag i stallen, men innsiden vil ikke hvile eller sove. 

Jeg kjenner ulmingen helt dypt nedi magen. Uro ulmingen. Jeg trekker pusten dypt noen ganger, for å slippe den fri.

Ulmingen. Jeg vet hvorfor. Jeg har kurshelg med svettehytte og simple living. Aldri vært med på noe slikt. Kjenner ingen. Er avhengig av andre med bil for å komme meg tur/retur hver dag. 

Jeg vet det blir tøft. Jeg vet at jeg tåler det, men det må være lov å kjenne på litt ubehag rett før man skal «gå tre dager på glødende kull»

Jeg vet ikke hva jeg kan forvente. Og det er ubehagelig. Men jeg vet i magen at dette skal jeg. I tillegg har jeg vært så heldig å få kurset i gave til 30 årsdagen min 1 okt. En gave som aldri noensinne vil bli glemt. Takknemlig for støtten til å få fortsette på min vei ❤

Hva er «frisk»?

Hva jeg tenker om å være frisk, bli frisk er veldig annerledes idag enn for noen år siden.

Mine tanker om å være frisk før var å være symtomfri, diagnoseløs, uten behandlingsapparatet, i full jobb.

Jeg kom til et punkt der jeg både ville og drømte om et bedre liv. Jeg var villig til å nøye meg med mindre enn «frisk» Jeg ønsket bare å ha det ok. Ikke noe gull, glitter, diamanter og rosa skyer. Bare ok. Bare levelig.

Idag går jeg under kategorien frisk, men bare i noen sammenhenger. Behandleren min, jeg selv, fastlege og venner sier frisk, men siden jeg ikke mestrer jobb på et høyere nivå går jeg under syk.

Så hva er det å være frisk?

For meg idag handler det om å mestre hverdagen og mine symptomer. Selvstendighet. Ha det ok. Jeg har fremdeles mine greier, men jeg mestrer det. På egenhånd.

Innimellom vil vi alle få tilleggsbelastninger og ulike utfordringer som kommer på toppen av det vi allerede sliter med. I perioder kan det føles som om vi er en boksesekk som får både slag fra venstre og høyre side. Dette kan jo få hvem som helst til å falle overende. Om glasset allerede er fullt så vil dette få det til å renne over. Da gjelder å ta noen store munnfuller for unngå søl.

Å kjenne etter, sette grenser og endre med mønstre. Finne gleden i «noe» Mestre noe. Ikke være så hard med seg selv og gi mental juling for alt. Men heller ikke la ting gli igjennom fingrene. For meg har syk/frisk vært en balansekunst. Det har vært en jævlig vei hit, men om jeg kunne endret noe så ville jeg ikke ha gjort det. Jeg har funnet styrke i alt dette. Lært mye.

Jeg har måtte utsette meg for ubehag gang på gang for å få knuten til å løsne. Alt må snus på og inspiseres. Selvfølelsen har måtte få ny grunnmur. Tilgivelse.

Jeg har måtte lære meg å slippe kontrollen. Slippe masken. Tåle følelsene mine. Vise følelsene mine. Å vise at jeg er lei meg er som å stå naken midt i sentrum. Det er for meg forferdelig ubehagelig og vondt.

Men jeg får bekreftelser på at det jeg har gjort og det jeg gjør er riktig. Jeg kjenner det på innsiden og ser det på utsiden. Andre bekrefter det også som er en god motivasjon på veien.

Jeg har hatt noen ting som jeg hele livet ikke har turd. Lese høyt i forsamlinger, være sårbar og følelsesladd i forsamlinger, danse og synge. Det er ingen som har tvunget meg til å ta fatt på dette. Jeg har valgt det selv. Det kan muligens virke som små ting, men det er allikevel en vesentlig del av mitt puslespill.

Når jeg var ferdig Dyretolk første uken i mai så var jeg stolt og glad. Rørene gikk lekk i et banka kjør og det hjalp svært lite med tale fra læreren og alle som var glad på mine vegne og skrøt av min utvikling disse årene. Gledestårer er jeg ikke så godt kjent med, men det lærte meg at ikke alle tårer er vonde.

Sjeleliv

Jeg har sørget i flere hundre år for mange tusen mennesker. For dem. Med dem. Og alene i stillhet.

Jeg har grått og grått. Revet meg i håret av fortvilelse. Ult lydløst ut i mørket.

Jeg har hatet. Jeg har fryktet. Jeg har kuttet meg for å få fred.

Jeg har blitt fortalt usanne ord som sjelen min kjente, men hjernen godtok. Så jeg rømte enda mer. Kuttet mer. Ruste meg mer. Sultet meg mer.

Jeg kunne se dem. De demonene. Det mørket. Helt siden jeg var en liten jente har jeg kunne sett de. Hørt de. Følt de.

Jeg så at noen mennesker hadde bare en liten uskyldig tåke. Noen hadde så store tordenskyer at de var blitt helseløs. Noen få hadde det skyfritt.

Som barn skjønte jeg ikke hva som var galt med alle disse menneskene omkring. De var stygge med hverandre. Stygge med dyr. Brydde seg om ubetydelige ting. Gjentok de samme negative tingene til det uendelige. Tok på seg et smil og en hyggelig tone i møte med et menneske de ganske nylig hadde kastet forbannelse over med ord. Jeg skjønte ikke dette. Og jeg ville ihvertfall ikke delta på det!

Ulykken inni meg vokste og spirte. Mistrivsel i denne verden. Jeg hadde ikke tilhørighet. Ikke ville jeg ha det heller på disse vilkårene som var opplest.

Jeg var skarp, men mennesker eller meningen med livet forsto jeg bare ikke. To pluss to var ikke fire. Det var ikke alltid to streker under svaret. Og attpåtil så kjente jeg bare smerte blant menneskene. Disse stakkars menneskene.

Vintrene er så lange…

Stikkord

, , , , , , , , , , ,

Jeg synes vintrene er så kald, så mørk, så uendelig.
Når våren gjør sitt inntog, blomster jeg og glemmer vinterens kulde og mørke.
Jeg glemmer hvordan jeg har lidd pga kulden. For jeg er opptatt med å blomstre.

Jeg skulle ønske jeg kunne blomstre hele året. Ha smilet på plass. Latteren og energien.

Jeg synes vintrene blir lengre for hvert år. Og somrene kortere. Jeg husker de varme sommerdagene fra jeg var liten. Liggende i gresset og se på himmelen. Universet. Drømme meg vekk. Til Jupiter og dens to måner.

Men så er jeg her. Våren 2016. Og bruker fremdeles fult sett med ull undertøy ++, kroppen er stiv og ustø, men det gjør ikke så mye lengre.
For jeg får ihvertfall vært veldig mye mer ute i naturen med dyrene enn på åresvis ❤

image

Påsken 2016

Først og fremst:i jøsse navn det er snart påske og vi er i 2016!

Dette med tid er ikke min greie. Jeg er så splittet og delt og lever i flere verdener at jeg mister tidsbegrepet, men så innimellom klinker det til.

Jeg har skrevet om påske før. Gode barndomsminner. Jeg liker påske.

Påsken som voksen har ikke vært noe å skryte av, for uten om savn av det som en gang var. Jeg har hatt en fin psykdomsfri påske siden jeg var 16. Da var nettopp jeg og min kjære blitt sammen.

Påsken i år gleder jeg meg til. Drømmen hadde jo å få dratt til fjells og stått på snowblades. Som jeg har savnet siden jeg var 16. Men jeg har ikke råd til det. Heller ikke kapasitet fysisk. Men igår kontaktet eieren til J meg (J er hesten jeg har) om at hun skulle reise vekk i påsken og om jeg hadde hatt anledning til å ha han noen dager.

JAAAAAAAAAAAAAA!😀

Jeg behersket meg altså, men ja. Så fra skjærtorsdag til første påskedag er det bare stall og stall og mere stall. Kjennes ut som om jeg går tidenes beste påske i møte.

Har dere hørt noe så rart egentlig. Bli så glad av en hest? Men godt er det uansett🙂
image

Link til tidligere innlegg om påske og barndom Påskeminner

Kong vinter

Kong vinter. Jeg er glad i ham. Tosidig. Brutal og vakker. Han vekker barnet og gleden i meg.

image

Folk ler eller rynker på nesen når jeg sier at jeg blir i dårlig humør, irritabel og rastløs av for mye sol og varme. Jeg venter bokstavelig talt på en regnværsdag så jeg kan bli normal igjen.
Ice Queen er nyeste kallenavn fra min kjære. Tosidig det også.

image

Stillheten som kommer med snøen. Lyset. Knaking. Det myke underlaget. Ake. Kakao ute. Appelsiner.

image

Du ekkje normal. En «skikkelig» nordmann. En viking.

image

HushPuppy

Arrene på utstilling

Jeg ofrer sjeldent arrene mine noen tanker, men på mandag omringet av nye mennesker jeg skal bli kjent med så lå det i underbevisstheten hele tiden.

Jeg er blitt hestepasser for en klok herremann på en liten privat stall. Det var ikke før gang nr to jeg var i stallen noen spurte meg om jeg var en sånn derre Dyretolk. Det pleier å komme på bordet veldig kjapt i de fleste settinger så at folk var så tilbakeholden er uvanlig.

Det er flere settinger i en stall man ønsker å brette opp ermene. Feks når man skal fylle vannbøtten i båsen og må sjonglere ca 10 fem liters bøtter i ti omganger. Jeg brettet opp flere ganger i alle de 5 timene jeg var der, men når noen to beinte kom innenfor rekkevidde dro jeg de ned.

Helt ærlig så synes jeg dette er anstrengende. Slitsomt. Å holde på slik. Litt trist også. For jeg kjenner jeg ikke både klarer å være Dyretolk, hestepasser, voksen og hun med arrene samtidig. Jeg velger vekk hun med arrene for hun skaper mest ubehag. Samtidig så skjuler jeg en del av meg.

Jeg tror ikke det vil være slik for alltid. Jeg ønsker ikke at det skal være slik for alltid.

En behandler jeg hadde sa regelmessig til meg, tenk på alle arrene som du må ha for alltid. I svarte hel*** det trigget. Ikke idag, men den gang. Idag ser jeg tilbake på galskapen. Jeg håper hun behandleren ikke visste bedre i det hun drev med. Samtidig som jeg har akseptert mine valg den gang. For jeg visste ikke bedre selv. Jeg hadde ingen bedre mestrings strategi. Ingen annen måte å overleve på. Utseende som resultat av skaden jeg har påført meg er vel mitt minste problem også. Og som oftest bærer jeg meg selv med trygghet og vennlighet. Arrene på utstilling eller ei.

Til evig liv

Som barn drømte jeg ofte at jeg kunne fly. Frihetsfølelsen kjenner jeg enda som voksen. En herlighet jeg ikke kjenner til i den virkelige verden.

Jeg har vært rasende et par dager, uten å helt vite hvorfor. Muligens fordi jeg ikke tørr kjenne etter hva dette sinnet mitt dreier seg om. Redd for eksplosjonen med de svarte øynene.

Jeg bokstavelig talt kastet meg ut døren tidligere idag. Hunden og ene katten på slep. Jeg skulle nå et mål. Koste hva det koste vil.

Hvor jeg var vet jeg ikke. Det visste ikke den dumme mobil GPSen min heller. Men det spilte ingen rolle for pusten ble tatt ifra meg. Jeg var hjemme.

Et barn i en 29 år gammel syk kropp sprang, smilte, akte nedover mosen, pustet, trakket med vilje i bekken, sanset, plukket.  Jeg var i et. Med meg selv.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg gikk, krøp og klatret i skogen langs fjorden, men jeg var våt inn til undikken når jeg kom hjem. Jeg fulgte ikke klokken. Jeg fulgte solen.

Jeg var så lykkelig. Trærne fortalte meg at jeg var fri. Hele tiden. Jeg var ikke fanget. Fanget var bare en følelse. For ingenting hindrer meg. Jeg er verken i bur eller bånd. En sannhet som alltid har vært, som jeg sjeldent har fått føle.

Jeg vil være her for alltid, jeg. Sammen med tusen år gammel mose. Sammen med moskusen i sten. Sammen med revehiet. Skogtrollene og alvene. Tusenfryden og pelsbarna mine. Jeg ønsker aldri å se en strøm kabel eller asfaltert vei igjen. Så lenge jeg får kjenne denne følelsen til evig tid. Til evig liv.
image